Metodismen har aldri kun vært opptatt av menneskets indre trosliv. Helt fra begynnelsen av sin historie har metodister insistert på at kjærlighet til Gud også må få konkrete konsekvenser i måten vi møter våre medmennesker på og i hvordan vi bidrar i samfunnet. Kjærlighet til Gud kan aldri skilles fra kjærlighet til medmennesker. Derfor uttrykte troen seg for vår kirkefar John Wesley ikke bare i bønn, gudstjeneste og bibellesning, men også i omsorg for fattige, syke, fanger og mennesker som var skjøvet ut i samfunnets ytterkanter. Metodismen har slik alltid forsøkt å holde sammen personlig omvendelse og samfunnsmessig forvandling – personlig hellighet og sosial hellighet.

De sosiale prinsipper er konstante påminnelser om dette. I tillegg har jeg ved flere anledninger det siste året, fått ytterligere påminnelser om dette viktige anliggendet.

I fjor utgav Metodistkirkens biskoper studie- og refleksjonsheftet Building Beloved Community: Faithful Responses to Authoritarianism and Christian Nationalism. I august 2026 var World Methodist Council (WMC) opptatt av mye av det samme under sitt møte i El Salvador. Møtet vedtok både et pastoralbrev som vil bli distribuert til den verdensvide metodistfamilien og en omfattende erklæring som markerer 40-årsjubileet for World Methodist Social Affirmation fra Nairobi i 1986.

Selv om dokumentene har ulik form og bakgrunn, peker de i samme retning: Metodister er kalt til å være både dypt forankret i Kristus og aktivt engasjert i samfunnet.

Utvalgt og utsendt

Kirken lever alltid i et spenningsfelt. Den er utvalgt av Gud, men samtidig sendt til verden. Derfor kan kirken aldri bli en lukket sirkel som først og fremst er opptatt av seg selv. Denne balansen er derfor livsviktig: Hvis kirken glemmer Gud, mister den sin kraft – hvis kirken glemmer verden, mister den sin relevans.

Det er nettopp dette spenningsfeltet biskopene tar opp i Building Beloved Community. Heftet svarer på spørsmålet: Hvordan skal kirken være kirke nettopp i vår tid, med alt det vi ser utspille seg?

Biskopene argumenterer for at kirken ikke kan velge mellom å være et åndelig fellesskap og å være et folk sendt til verden. Den må være begge deler samtidig. Den må være dypt rotfestet i Kristus og samtidig vendt mot verden med kjærlighet, håp og tjeneste.

Kristen nasjonalisme som teologisk utfordring

Et av hovedtemaene i Building Beloved Community er nasjonalisme, og særlig det som omtales som kristen nasjonalisme. Her er det nødvendig å skille mellom patriotisme og nasjonalisme. Patriotisme er kjærlighet til eget land. Det er naturlig å være glad i sitt språk, sin kultur, sin historie og sitt folk. Kristne kan takke Gud for landet sitt, be for landet sitt og arbeide for dets beste. Nasjonalisme blir derimot problematisk når nasjonen får en plass som egentlig tilhører Gud. Da blir nasjonen ikke bare noe vi er glade i, men noe vi setter vår ultimate tillit til. Identiteten flyttes fra Kristus til nasjonen. Andre mennesker vurderes først og fremst ut fra om de tilhører «oss» eller «dem».

Biskopene beskriver kristen nasjonalisme som forestillingen om at et land i særlig grad tilhører kristne mennesker, og at nasjonal identitet og kristen identitet skal smelte sammen. Veien derfra har ofte vist seg kort til at evangeliet blir brukt til å legitimere makt, ekskludering og frykt i stedet for å forkynne frelse og forsoning for alle mennesker.

Derfor omtales kristen nasjonalisme som en teologisk utfordring, ikke bare en politisk utfordring.

Beloved Community

Som alternativ løfter biskopene fram det Martin Luther King jr. kalte Beloved Community – «det elskede fellesskap». Tanken er enkel, men radikal: Kirken har et budskap om en bedre måte å være fellesskap på. I et samfunn preget av mistenksomhet skal kirken være preget av tillit. I et samfunn preget av frykt skal kirken være preget av håp. I et samfunn preget av polarisering skal den være preget av forsoning. I et samfunn preget av ekskludering skal den være preget av gjestfrihet. Slik blir kirken et tegn på Guds rike.

Dette er derfor alternativene til kristen nasjonalisme: Å velge kjærlighet fremfor frykt som drivkraft for kristent engasjement. Å bygge inkluderende fellesskap på tvers av politiske, etniske og kulturelle skillelinjer. Å skape rom for dialog og vanskelige samtaler snarere enn polarisering. Å motstå autoritære tendenser og arbeide for sosial helbredelse og rettferdighet.

Ingen hellighet uten sosial hellighet

Denne tenkningen er dypt forankret i metodistisk tradisjon. Når Building Beloved Community taler om demokrati, menneskerettigheter, kamp mot rasisme og omsorg for migranter, er hensikten ikke å gjøre kirken til et politisk parti. Tvert imot handler det om hvordan sosial hellighet ser ut i praksis.

I lys av metodistisk teologi er arbeidet med å bygge beloved community ikke bare et sosialt prosjekt, men et uttrykk for helt sentrale elementer i vår forståelse av kristen tro.

Kjærligheten som teologiens sentrum: Metodismen er dypt forankret i overbevisningen om at Gud er kjærlighet. For Wesley er målet med det kristne livet å vokse i kjærlighet til Gud og vår neste. Beloved community er nettopp et fellesskap hvor kjærligheten får sosialt og konkret uttrykk. Derfor kan man si at byggingen av et slikt fellesskap er en naturlig konsekvens av metodismens grunnleggende forståelse av frelsen som en forvandling til kjærlighet.

«Ingen hellighet uten sosial hellighet»: Denne kjente formuleringen av Wesley, understreker at disippelskap må få konsekvenser for hvordan mennesker lever sammen, hvordan makt brukes og hvordan samfunnet organiseres. Dette gjør beloved community til noe helt sentralt. Dersom kristen tro alltid har en sosial dimensjon, må kirken også arbeide for fellesskap preget av rettferdighet, inkludering, fred og forsoning. Dette er ikke et tillegg til evangeliet, men en del av evangeliets virkning i verden.

Guds nåde virker i alle mennesker: Metodismen legger stor vekt på at Gud ved sin nåde virker i alle mennesker, også før de kommer til tro. Derfor er vi opptatt av alle menneskers verdighet og gudgitte verdi. Denne teologien gir et sterkt grunnlag for beloved community. Dersom Gud allerede arbeider i alle mennesker, kan ingen avskrives eller reduseres til fiender, fremmede eller motstandere. Tvert imot må det fellesskapet vi søker å realisere være åpent, inkluderende og preget av respekt for alles menneskeverd.

Forbindelsen mellom personlig og samfunnsmessig forvandling: Gud frelser ikke bare enkeltmennesker; Gud virker også for å fornye relasjoner, samfunn og strukturer. Fellesskapet mellom mennesker blir et tegn på Guds rike, hvor mennesker lærer å leve sammen på nye måter preget av rettferdighet, barmhjertighet og gjensidig ansvar.

En forbindelse mellom tro og samfunnsansvar: Historisk har metodismen vært sterkt engasjert i spørsmål som fattigdom, utdanning, slaveri, arbeidsforhold og menneskerettigheter. Vi forstår troen som et kall til å delta aktivt i samfunnet for å fremme det felles gode. Byggingen av beloved community viderefører denne arven. Det handler om å skape samfunn hvor alle mennesker kan blomstre, hvor makt deles ansvarlig, og hvor de mest sårbare blir sett og beskyttet.

Et fellesskap på tvers av grenser: Metodismen er en global og konneksjonal kirke. Den understreker at kristne er bundet sammen på tvers av nasjonale, etniske og kulturelle grenser. Dette harmonerer sterkt med Martin Luther King Jr.s visjon om beloved community, der mennesker møtes som søsken i Guds familie snarere enn som medlemmer av konkurrerende grupper. Fellesskapet mellom oss er større enn nasjonale, politiske eller kulturelle identiteter.

World Methodist Council følger opp arven

Også møtet i World Methodist Council i San Salvador i august var opptatt av sosial hellighet. Temaet var: «Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd» (Rom 14:17). Fra vår regionalkonferanse deltok Ingull Grefslie, Thomas Risager og jeg.

I et pastoralbrev fra møtet understrekes det at tro aldri kan begrenses til privat fromhet. Evangeliet kaller kristne inn i relasjoner preget av rettferdighet, forsoning, medfølelse og håp. Derfor må kirken engasjere seg i spørsmål som menneskeverd, fredsbygging, migrasjon, fattigdom, økologisk bærekraft, digital rettferdighet og menneskerettigheter.

Videre beskriver erklæringen fra møtet hvordan økonomiske, politiske, teknologiske, økologiske og sosiale utfordringer i vår tid henger sammen i det som omtales som en «polykrise». Svaret er ikke tilbaketrekning, men aktiv deltakelse i Guds arbeid for menneskelig blomstring, fred, rettferdighet og forsoning.

Særlig interessant er vektleggingen av menneskeverdet. Erklæringen formulerer det slik:

«Menneskeverdet er Guds gave. Menneskerettighetene er menneskehetens forsøk på å beskytte denne gaven.» Her finner vi igjen den klassiske metodistiske kombinasjonen av tro og samfunnsansvar.

Verden er vårt sogn

Et annet gjennomgående tema i dokumentene fra World Methodist Council er Wesleys kjente utsagn: «Verden er mitt sogn.»

I en tid der mange utfordringer krysser landegrenser, understreker rådet behovet for internasjonalt samarbeid, fredsbygging og ansvarlighet. Ingen nasjon kan løse vår tids utfordringer alene. Derfor oppfordres metodister til å delta aktivt i samfunnsliv, sivilsamfunn og demokratiske prosesser.

Det er verdt å merke seg at rådet særlig løfter fram migranter, flyktninger og fordrevne mennesker. Disse skal ikke først forstås som politiske problemer eller økonomiske størrelser, men som mennesker skapt i Guds bilde. Erklæringen slår fast at «alle menneskerettigheter er migranters rettigheter».

Mens vi var i San Salvador fikk vi også besøke Oscar Romeros hjem, kirken der han ble skutt og domkirken der han hadde sitt virke. Romero var en katolsk erkebiskop i El Salvador som levde fra 1917 til 1980. Som erkebiskop i San Salvador ble han kjent for å tale de fattiges og undertryktes sak og for å kritisere vold, urettferdighet og menneskerettighetsbrudd under den politiske konflikten i landet.

Den 24. mars 1980 ble Romero skutt og drept mens han holdt messe. Han er et symbol på mot, rettferdighet og kampen for menneskerettigheter. I 2018 ble han erklært helgen av pave Frans i Den katolske kirke.

Romero er, av åpenbare grunner, viktig for alle i El Salvador, ikke bare katolikker. Også for metodistkirken i landet er han et sentralt forbilde.

Den metodistiske sosiale bekjennelsen

Da World Methodist Council møttes i Nairobi i 1986, vedtok rådet en sosial bekjennelse som fortsatt står som et konsentrat av metodistisk samfunnsengasjement (dette er altså en annen bekjennelse enn den vi ofte omtaler som «Vår sosiale bekjennelse», som er en bekjennelse innenfor The United Methodist Church og en del av være sosiale prinsipper). En norsk oversettelse kan lyde slik:

Vi tror på Gud, verdens og alle menneskers skaper, og på Jesus Kristus, som ble menneske blant oss, som døde og stod opp igjen, og på Den hellige ånd,

som er nær oss for å veilede, styrke og trøste.

 

Vi gleder oss over hvert tegn på Guds rike: når menneskeverd og fellesskap vernes,

når kjærlighet, rettferdighet og forsoning kommer til uttrykk, når mennesker viser uselvisk omsorg for andre, når Guds gaver forvaltes slik at alle har nok, og når jordens ressurser brukes på ansvarlig vis.

 

Vi bekjenner vår synd, både personlig og som fellesskap: når menneskeverd krenkes på grunn av rase, klasse, alder, kjønn, nasjon eller tro; når mennesker utnyttes gjennom grådighet og likegyldighet; når makt misbrukes i personlige, lokale, nasjonale og internasjonale sammenhenger; når trygghet søkes gjennom militære og økonomiske maktmidler som truer menneskelivet; og når teknologien misbrukes på måter som setter jorden og alt liv i fare.

 

Vi forplikter oss, som enkeltmennesker og som fellesskap, til å følge Kristi vei:

til å ta opp vårt kors, til å søke et liv i overflod for alle mennesker, til å kjempe for fred, rettferdighet og frihet, til å våge livet i tro, håp og kjærlighet, mens vi ber om at Guds rike må komme på jorden slik som i himmelen. Amen.

Kirkens identitet i vår tid

Kirken er ikke til for sin egen skyld. Den er til for verdens skyld. Dette er budskapet både i Building Beloved Community og i de nylig vedtatte dokumentene fra World Methodist Council. Når frykt og polarisering vokser, er fristelsen å trekke seg tilbake og beskytte egne interesser. Metodismen velger imidlertid å holde fast ved dette: Vi sendes ut: Mot verden, mot vår neste, mot den fremmede, mot den som lider, og til og med mot den vi er uenig med.

Det er dette metodismen alltid har forsøkt å minne oss om: Guds nåde er personlig, men den er aldri privat. Den skaper disipler som elsker Gud og tjener verden. Det er sosial hellighet. Det er metodistisk kristendom. Og det er fortsatt kirkens kall i dag.